Hvert eneste år har jeg kjempet i mot denne amerikaniserte tradisjonen...men i år måtte jeg gi tapt. Eller for å si det slik, jeg skjønte at slaget var tapt i fjor, men da hadde jeg ikke guttaboys sammen med meg.

I år fryder de seg, om bare noen dager skal de ut på gotterisanking med gode venner. Kostyme, masker og annet "fjas" er kjøpt inn, nå er det bare godisen som mangler.... Her om kvelden ble jeg oppringt av den største av guttene, han lurte på når de skulle starte å gå og når de kom til meg? Jeg har en mistanke om at de ble godt informert om dette av sin far, men jeg husker jo selv hvordan et barnehjerte fungerer.....

Jeg synes nå mere om den tradisjonen der vi går til våre kjæres graver og tenner lys på allehelgenens dag. Men dette er jo noe vi kan gjøre i tillegg til denne "nye" tradisjonen som har sneket seg inn.

Hilsen mammaen som skjønner når slaget er tapt